I helgen var vi på besøk i Beijing. En gruppe fra jobben på reise. Etter tre dager kan jeg si: Beijing er vel verdt et besøk. Jeg vil helt sikkert besøke byen på nytt. Utrolig mye å se og utrolig mange som ser. Før jeg dro til Kina hadde jeg lest litt kinesisk historie. Dette folket har opplevd mye. De har en sammenhengende kultur og historie fra lang tid før Kristus. Beijing betyr hovedstaden i Nord og har vært hovedstad siden begynnelsen av Ming dynastiet, i ca 750 år. Det som er litt trist er at Beijing er den mest forurensete byen i Kina. Det ses tydelig på noen av bildene.
Dette er egget, her har de 5 saler for teater og opera.
Utsikt over den himmelske freds plass fra balkongen hvor Mao proklamerte det nye Kina 1. oktober 1949. Disen er ikke helt naturlig. Jeg ble ikke plaget av den i løpet av den tiden jeg var der.
En park med et budist tempel. Shanghai har skyskrapere og elevetated roads. Beijing har parker og brede avenyer. Myndighetene har bestemt at ingen hus skal kunne overskygge monumentene og de historiske bygningingene i sentrum.
Her er et bilde fra den forbudte by. Denne dagen var meget varm, man svettet som en gris. Det var godt å ha vann lett tilgjengelig. Avslutningen på vandringen gjennom den forbudte by var budda tempelet på åsen dere ser i bakgrunnen. Et av de høyeste punktene i Beijing, bygd opp av en eller annen keiser. Vi ble spurt om vi virkelig ville gå opp på toppen. Den kineseren som spurte dette spørsmålet har ikke helt skjønt nordmenn. Man spør ikke folk fra Norge om de vil opp på toppen, selfølgelig vil vi det. Det bare ligger i oss. Selv om det bare er 200 meter med trapper. Når det gjelder dette med å gå så opererer nordmenn i en annen liga enn mange andre. Mine kinsesiske venner var helt utslitt etter en dag med vandring rundt i Beijing sentrum. De ville alle tidlig til sengs og det var i grunne greit. Ellers hadde de vel dratt frem Maotai.
Dette er egget, her har de 5 saler for teater og opera.
Utsikt over den himmelske freds plass fra balkongen hvor Mao proklamerte det nye Kina 1. oktober 1949. Disen er ikke helt naturlig. Jeg ble ikke plaget av den i løpet av den tiden jeg var der.
En park med et budist tempel. Shanghai har skyskrapere og elevetated roads. Beijing har parker og brede avenyer. Myndighetene har bestemt at ingen hus skal kunne overskygge monumentene og de historiske bygningingene i sentrum.
Her er et bilde fra den forbudte by. Denne dagen var meget varm, man svettet som en gris. Det var godt å ha vann lett tilgjengelig. Avslutningen på vandringen gjennom den forbudte by var budda tempelet på åsen dere ser i bakgrunnen. Et av de høyeste punktene i Beijing, bygd opp av en eller annen keiser. Vi ble spurt om vi virkelig ville gå opp på toppen. Den kineseren som spurte dette spørsmålet har ikke helt skjønt nordmenn. Man spør ikke folk fra Norge om de vil opp på toppen, selfølgelig vil vi det. Det bare ligger i oss. Selv om det bare er 200 meter med trapper. Når det gjelder dette med å gå så opererer nordmenn i en annen liga enn mange andre. Mine kinsesiske venner var helt utslitt etter en dag med vandring rundt i Beijing sentrum. De ville alle tidlig til sengs og det var i grunne greit. Ellers hadde de vel dratt frem Maotai.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar