Aktiviteter med de lokale

Siste søndag på Huafang, i baren har de byttet ut damen i hvit kjole med en eldre herremann. Han er ikke like flink, en litt hakkete versjon av Til-Elise til glede for alle de tomme stolene i baren. I dag så tok jeg med meg datamaskinen ned i baren. For å markere overfor meg selv at dette faktisk er siste helgen her. Jeg har vekslet inn en bong til en deilig skummende halvliter. Det lages godt øl her i landet. Det var endel tyskere her for cirka hundre år siden og de lærte kineserne å brygge øl. Her sitter jeg i ganske ro og fred mens jeg tar mine trykk på tastaturet. I går spilte jeg badminton sammen med kollegaer fra jobben, kun lokale. Det var artig. Jeg har ikke spilt på mange år. Ikke siden min ungdom. Da spilte jeg mye en periode. Noen av ferdighetene satt fremdeles i, heldigvis. Jeg var faktisk god motstand for dem, vi hadde det gøy i nesten to timer. I dag merker jeg det i armen, den er helt stiv og støl. Lørdag kveld spiste jeg middag sammen med en annen kollega. Vi dro på en tysk restaurant. Han var i byen for helgen uten kone og barn og ville gjerne ha litt selskap. Det er ikke bare vi xpats som synes byen er kjedelig. I helgene så reiser veldig mange av innbyggerne hjem til kone og barn.
Dagens mosjon fikk jeg iform av en lang tur sammen med en norsk kollega. Vi gikk litt over to timer i relativt raskt tempo, temperatur rundt 30 grader og meget høy luftfuktighet. Sommeren har kommet hit til området.

På torsdag flytter jeg ut av hotellet. Det ser jeg virkelig frem til.

Ingen bilder i dag. Jeg tok riktignok noen bilder på turen. Bilder av diverse objekter som hadde en ting felles, maling som flasser av. De skulle kollegaen min bruke som skrekk eksempler til sine presentasjoner, minimal interesse for denne blogg skulle jeg tro.

Hverdag

Nå har jeg hvert her så lenge at jeg må kunne si at hverdagen har innhentet meg. På turene i Zhangjiagang så har jeg sluttet å bli forundret over alt det rare jeg ser. Nordvest for sentrum i Zhangjiagang har det blitt bygd opp en hel ny bydel, svært areal og mange blokker med plass til minst 100 000 innbyggere. Søndagens tur gikk dit, ca 6 km fra hotellet. Bydelen hadde ikke det yrende liv en kunne forvente. Mange leiligheter står tomme på grunn av boligspekulasjon. Om noen år å har sikkert dette løst seg. Området her er under stadig vekst. Industriparken hvor Jotun ligger er den eneste i området med egen havn. I tillegg har enkelte av de store firmaene sin egen havn.
Jobben går også bra, den bratteste delen av læringskurven er passert. Nå kan jeg fokusere på det jeg egentlig skal gjøre her. Utvikle det videre og ikke bare administrere status quo. Til og med kontoret har jeg klart å ominnrede. I følge enkelte arbeids psykologer så er dette faktisk et lite, men ikke ubetydelig tiltak for å markere endring.
Livet på tredemøllen går også ganske så utmerket. Jeg digitaliserte platesamlingen min før jeg dro, og nå lytter jeg meg gjennom den mens jeg løper. Man må ha en slags rutine på slike ting på et sted som dette. Jeg vil ikke trille på veggen som en ball.
DVD'er, dataspill og bøker er også slikt som får hverdagen til å gå. I tillegg skriver jeg på bloggen og pugger noen kinesiske gloser.
Jeg avslutter dagens tekst med noen bilder fra søndagens tur, tatt fra Nybyen i Zhangjiagang.

I det minste har han parasoll, æresvakten foran kjøpesenteret.Blå himmel og 34 grader, det var en fin søndag å gå tur på. Den dårlige sikten i området skyldes ikke alltid forurensing. Luftfuktighten er kan være så høy at himmelen fylles med dis.

Merkedag

I dag feirer kinesere Dragebåtfestival. Jeg har ikke merket noe til det i Zhangjiagang, så jeg får nøye meg med inntrykkene fra Wikipedia.
Nå er det 6 uker siden første dag på jobb i Kina. Tiden har løpt avgårde takket være alle de nye inntrykkene og utfordringene jeg har blitt utsatt for. Nå har jeg kommet et godt stykke opp på lærings-kurven og kan mer konsentrere meg om det jeg faktisk skal gjøre.
I dag er det 2 uker til jeg flytter fra dette hotellet. Det gleder jeg meg til. Hotell er deilig i kun en kort periode, og Huafang er kun OK i en enda kortere periode. De gjør vel bare så godt de kan. Jeg har en lang liste med forbedringspunkter som kan overleveres. Hotellet er et slitent fem stjernes hotell, med en betjening som er livredde for at gjestene ikke har det bra. Det hele oppleves ganske masete. Nå har jeg vært syk noen dager (frisk nå heldigvis) og opplevd deres overivrighet. De kommer 5-7 ganger i løpet av en dag det være seg; ølbong, frukt, rydde og vaske rom, avis, vannflasker, klesvask, gjøre rommet klart til kvelden. Bruker jeg tegnet: vennligst ikke forstyrr så banker de riktignok ikke på døra, da ringer de i telefonen istedet og spør om de kan komme inn. SUKK hjerte, men brist ikke. De mener det bare godt.
I dag er det en måned til jeg skal hjem til Norge for å ha sommerferie. Jeg ser virkelig fram til å komme sammen med familien min igjen. 11 uker er lenge å være adskilt fra dem.

Turens midtpunkt

I dag ble vi kjørt til et scenic spot. En ås på 165 meter og området rundt, totalt ca 300 hektar er blitt en park. På toppen er det bygd et lite tårn. Vi gikk nesten 2 timer rundt i parke. Temperatur 28 grader, godt vi hadde med oss mye vann.

På det høyeste punktet har man flott utsikt, men ikke i dag. Hadde vi dratt for 2 uker siden så hadde det vært fint. Området rundt Zhangjiagang har mye jordbruk. Nå er de akkurat ferdig med å høste korn, for å klargjøre til neste avling som er ris, så brenner de bråte. Det er ikke bra. Hele området ble plutselig lagt inn i en slags tåke, uff. De er vel snart ferdig håper jeg.
På toppen var det mange lokale. De ville bli tatt bilde av sammen med oss. En og en og gruppebilde. Skulle tro de ikke hadde sett folk fra Norge før. Kanskje de ikke hadde det? Vi ble i alle fall foreviget, og det til de grader. Riktig moro syntes de det var. Kanskje de til og med putter bildene av oss på en eller annen kinesisk nettside. Det mest eksotiske de traff på mens de gikk søndagstur. Det er ikke noen dyr å ta bilder av så vi får steppe og redde dagen.

På hotellet bor det riktignok noen x-pats. Mange av dem bærer dessverre preg av å ikke bevege seg lenger unna hotellet enn Malones, og dit tar de bare drosje. Da er det bra å være sprek nordmann som setter pris på å gå tur. Vi går ut og blander oss med de lokale til deres store fornøyelse.

Varmen har kommet til Zhangjiagang, som jeg nevnte 28 grader har vi nå. I går hadde jeg møte med personalavdelingen for å diskutere tiltak for de ansatte når varmen setter inn for fullt.

Nå settes alle luft kjølerne på maksimum styrke. På mitt siste besøk i Shanghai fikk jeg air-con-cold. Det er håløst med et nytt hotell med anderledes tablå. Da blir det kaldt. Formen er bedre i dag, i går hadde jeg ganske vondt i halsen.
To bilder fra turen, det er ikke alltid like vellykket å bruke oversettelses programmer. I mitt daglige virke har jeg mange slike morsomme eksempler fra mine medarbeidere.

Peking And

Om du skulle reise til Beijing så sørg for å få spist denne anda. The Beijing Roast Duck reklameres det for på mange restauranter. En i følget vårt var fra byen og han viste om et bra sted, med det menes et sted hvor maten ikke var tilpasset oss vestlige. Hele anda skulle spises, hode, føtter og innvoller. Det eneste de ikke serverte var fjærene. Ande-hjerne og hjerte er spiselig det, men det er ikke like godt som kjøttet fra andebrystet. Selve anda var meget god, jeg har sjelden fått så god mat på restaurant.
Etter å ha vært tre dager i Beijing kan jeg trykt slå fast at maten i denne delen av Kina er meget bedre enn den du finner fra området her, rundt Shanghai.
På kinesisk restaurant så settes det frem en rett om gangen på et stort snurrebord i midten. Alle spiser litt av hver rett, mer av det du liker best. Det bestilles mye mat og dersom en rett blir spist opp så kommer de med mer. Som vert må du sørge for at gjestene dine blir mette. Intet fat skal være tomt når vi sier takk for maten. Grisene i bakgården blir forhåpentligvis fornøyde.

På en av våre ekskursjoner kom jeg over dette stedet. Kina slutter aldri å forundre. Litt tidligere på dagen var jeg på et annet offentlig toalett, her skulle jeg ønske at jeg kunne lukke øre, øyne, nese og munn. Området minnet mest om en overfylt utedo. Papiret var heller ikke gratis og mange hadde ikke lyst å betale for en slik luksus. Noen tok med seg blader fra trærne og andre fant seg en annen løsning. Det 4 stjernes toalettet var heldigvis ordentlig, relativt rent og pent.

Elefanten er fra the sacred road som leder opp til Ming dynastiets gravkamre. Jeg kan legge til at jeg også her står på det samme sted som Mao. Han stod akkurat her når han lot seg avbilde en gang for veldig lenge siden.

Neste gang jeg skal besøke muren så skal jeg starte fra et annet sted. Her var vi for nærme Beijing, luften er ikke klar og det er alt for mange turister.

There are 4 million vehicles in Beijing...

I helgen var vi på besøk i Beijing. En gruppe fra jobben på reise. Etter tre dager kan jeg si: Beijing er vel verdt et besøk. Jeg vil helt sikkert besøke byen på nytt. Utrolig mye å se og utrolig mange som ser. Før jeg dro til Kina hadde jeg lest litt kinesisk historie. Dette folket har opplevd mye. De har en sammenhengende kultur og historie fra lang tid før Kristus. Beijing betyr hovedstaden i Nord og har vært hovedstad siden begynnelsen av Ming dynastiet, i ca 750 år. Det som er litt trist er at Beijing er den mest forurensete byen i Kina. Det ses tydelig på noen av bildene.

Dette er egget, her har de 5 saler for teater og opera.

Utsikt over den himmelske freds plass fra balkongen hvor Mao proklamerte det nye Kina 1. oktober 1949. Disen er ikke helt naturlig. Jeg ble ikke plaget av den i løpet av den tiden jeg var der.


En park med et budist tempel. Shanghai har skyskrapere og elevetated roads. Beijing har parker og brede avenyer. Myndighetene har bestemt at ingen hus skal kunne overskygge monumentene og de historiske bygningingene i sentrum.

Her er et bilde fra den forbudte by. Denne dagen var meget varm, man svettet som en gris. Det var godt å ha vann lett tilgjengelig. Avslutningen på vandringen gjennom den forbudte by var budda tempelet på åsen dere ser i bakgrunnen. Et av de høyeste punktene i Beijing, bygd opp av en eller annen keiser. Vi ble spurt om vi virkelig ville gå opp på toppen. Den kineseren som spurte dette spørsmålet har ikke helt skjønt nordmenn. Man spør ikke folk fra Norge om de vil opp på toppen, selfølgelig vil vi det. Det bare ligger i oss. Selv om det bare er 200 meter med trapper. Når det gjelder dette med å gå så opererer nordmenn i en annen liga enn mange andre. Mine kinsesiske venner var helt utslitt etter en dag med vandring rundt i Beijing sentrum. De ville alle tidlig til sengs og det var i grunne greit. Ellers hadde de vel dratt frem Maotai.