Filippinenen er vel verdt et besøk. Dette er et sydhavs paradis. Stranden på Boracay, White Beach har i flere kåringer havnet blandt de 10 beste i verden. Hvit sand i over fire kilometers lengde, passe full av koreanere, russere, kinesere, nordmenn, svensker, japanere, briter og andre foleslag. Det var faktisk overraskende hvor mange turister det var på den lille øya, over 70000 stykker. Dog ikke like folksomt som på Kanariøyene. En av de ting som gjør Filippinene attraktiv er det faktum at her er det lett å finne en bortgjemt strand som du kan ha for deg selv.
Mens jeg var her så dykket jeg og de to eldste barna for første gang. Først en tur i et baseng for å venne seg til utstyret. Deretter så halte vi oss ned en line i sydhavet til 8.4 meters dybde for å se på fiskene. Dette var en fantastisk opplevelse. Ganske slitsomt før jeg klarte å slappe av, pusting under vann tar litt tid å mestre. Instruktøren vår var fra Sveits, han reiser verden rundt som dykkerinstruktør.
Andre aktiviterer: Kjøre rundt på ATV for å besøke severdigheter. Bildet under er fra øyas høyeste punkt, flott utsikt.
Mot slutten av turen så skulle vi besøke en kollega fra Norge, Julianita. Hun har et hus i Iloilo. For å komme dit måtte vi kjøre gjennom hele naboøya. Den er vesentlig større enn Boracay. Turen skulle ta 4 timer, men på grunn av kraftig regn tidligere i uka kom vi ut for flom. Vi ble kraftig forsinket. Bildet under er tatt fra bilvinduet i fart.
Der ble vi tatt godt i mot av Julianita og hennes søster. Her har de stilt opp utenfor Julianitas hus til ære for fotografen, et flott hus i et av byens bedre strøk. Vi fikk en tur på Iloilo museum og en kjøretur rundt i byen.
